Ditt sirkus – din apekatt

Hvorfor skal det å stå foran et publikum å fremføre noe vi fullt og helt tror på være så vanskelig?

I dag snakket jeg med en dame som har både gløden og kjeftamentet i orden. Hun brenner for ikke bare en sak, men mange. Hun finner ordene som behøves for å få fram poenget, og som engasjererer andre. Hun ønsker å dele sin kunnskap med verden for at andre kan få det litt bedre i sin hverdag. Oppglødd fortalte hun meg hvordan et kurs hun hadde vært på framkalte sikkerheten om at hun vil gjøre det som kursholderen gjorde, nemlig å dele av sine erfaringer for å gi andre et løft. I samme sekund fortalte hun hvordan stemmen bragte fram tvilen. Den lille stemmen som ødelegger det hele. Stemmen som sier «Da må du stå foran et publikum» og «Er du sikker på at noen vil høre på deg?» og «Du tør jo ikke det, så det er ikke noe vits i å tenke på det». Jeg hørte at lufta begynte å gå ut av henne.

«Stopp!» sa jeg, «gå tilbake. Fortell meg om den innsikten du fikk på kurset igjen.»

Hun er gjorde som jeg ba henne om. Jeg ba henne se for seg en tankmåler på bilen, og ba henne fortelle meg hvor pila pekte når hun snakket om dette framtidsønsket; var tanken full eller var den tom – eller midt i mellom? Hun så ikke bildet like klart som meg, men det er fordi jeg ikke har forklart henne det tidligere. Imidlertid var hun klar på at det ga henne energi.

«Supert!» sa jeg, «da fortsetter du å utforske der. Hvis tvileren prøver å si noe, vender du bare det døve øret til. Den stemmen er ikke til noe hjelp nå, den får deg bare til å stoppe før du har begynt.»

Tvileren

Vi er vel alle kjent med den stemmen, den som kommer snikende og som får oss fra å gjøre ting som kanskje, muligens kan være litt utenfor komfortsonen. Jeg har adoptert et uttrykk fra Mel Robbins og kaller den my friggin monkey brain, eller på norsk – apekattanker. For meg har apekattankene materialisert seg til en apekatt som jeg ser for meg at svinger seg rundt mellom tanker og nervetråder, og særlig attraktivt som turnstativ ser jeg for meg at corpus callossumer. Man skulle jo kunne tro at den apekatten beskytter deg fra å gjøre noe dumt, men det den kanskje mest av alt beskytter deg fra, er å gjøre noe med det du virkelig ønsker. Den spiller ikke alltid på lag.  Denne apekatten må ikke forveksles med intuisjonen vår, den som vi får kontakt med når vi er oppmerksomt tilstede. Apekatten, derimot, har lett for å være fremst i pannelappen hele tiden, men gjemmer seg når vi senker tempoet på tankene. Det er de samme apekattankene som sier at du er dum, eller stygg, eller fet, eller klønete, eller ikke bra nok, eller… osv. Hvorfor skal vi la disse apekattankene stoppe oss? Hvorfor skal vi stoppe oss selv. For det er jo ikke en reell apekatt som svinger seg rundt i topplokket, det er våre egne tanker som vi lar få rotfeste og lar få vokse seg stadig større, slik at de til slutt blir en slags sannhet for en selv.

Når vi lar denne apekatten få turne rundt i tankene våre, blir det kanskje enda skumlere det å skulle stå foran noen å si noe. Lar vi den få fritt spillerom blir vi jo overbevist om at publikum ikke er med oss, men mot oss, at de originale tankene våre er tenkt før, at andre er mye flinkere enn oss. Å få kontroll på disse apekattankene er et steg på veien til å mestre det å stå foran en forsamling. Et annet steg er trening, trening og atter trening. Summa summarum handler det om ufarliggjøring – både av de tankene som virker skremmende og overveldende, og av det å stå foran et publikum med alles øyne rettet mot seg.