Tvang og tvil

Av
Marit Segbø

I forrige uke kom en ny bok på markedet som har satt sinnene i kok hos minst en profesjonsgruppe, psykiater Marianne Mjaalands Tvang og tvil pirker borti der det gjør mest vondt; profesjonell utilstrekkelighet, subjektive vurderinger og prioriteringer innen psykisk helsevern. Hun kommer med friske uttalelser i boken som faller mange tungt for hjertet. Hva er så graverende i det Mjaaland skriver?

I en artikkel  i Aftenposten om boken samme dag som lansering, kan vi lese at Mjaaland mener «det er omtrent like lite vitenskapelig belegg for de ulike psykiatriske metodene som det er for homeopati», og at psykologenes inntog i psykiatrien «er årsak til den økende andelen mennesker som med sine små sjelelige forkjølelser prøver å presse seg inn i de distriktspsykiatriske sentrene.» Ja, det er friskt det Mjaaland serverer. Det er lettere å rette fokus mot disse brannfaklene enn mot det hun forsøker å  trekke fram i lyset; at psykisk helsevern har en uheldig utvikling der de alvorligste syke blir skadelidende. Hun setter fingeren på tilfeldig diagnostisering, at det beror på subjektiv oppfatning av pasientens tilstand, på overdreven tvangsbruk basert på klinisk skjønn og på sykeliggjøring av hverdagsproblemer. Den ulmende røyken ligger som et teppe over norsk helsevesen som ingen egentlig vil røre ved.

Mjaaland letter på dette teppet og gir et innblikk inn i en lukket verden, et viktig innblikk som kan bidra til at status for pasientene og personalet forbedres. Hvis vi skal få et bedre psykisk helsevern, må vi våge å snakke om det som ligger under, det som alle vet, men ingen sier noe om. Mjaaland gjør en viktig jobb etter min mening. Hun setter i gang en debatt som må tas, og hun gjør det på en befriende, provoserende og samtidig troverdig måte.

LagreLagre

LagreLagre